Betalingsgaranti

I usikre tider aktualiseres behovet for betalingsgarantier. Ved bruk av betalingsgaranti fra sine kunder kan leverandører begrense noe av sin risiko. Betalingsgaranti kreves ofte i form av bankgaranti, morselskapsgaranti eller garanti fra annet likvid konsernselskap. Uavhengig av hvem som stiller garantien har formuleringen av garantistens ansvar stor betydning. ADVISO gir en oppsummering av de viktigste forskjellene på ulike typer garantier.

Denne artikkelen refererer til: Lovforslag om konkurranse- og kundeklausuler i arbeidsforhold vedtatt

Simpel garanti

En simpel garanti er formulert slik at garantisten først blir forpliktet til å betale ved manglende betalingsevne hos kunden (debitor). I tillegg til at debitor må ha misligholdt sin betalingsforpliktelse kreves det altså at man kan dokumentere at debitor ikke er i stand til å betale. Først når leverandøren (kreditor) forgjeves har forsøkt å tvangsinndrive kravet, eller på annen måte gjort det klart at debitor ikke er i stand til å betale, kan kravet rettes mot garantisten og av denne grunn er simpel garanti lite benyttet i forretningsforhold.

Selvskyldnergaranti

Til forskjell fra en simpel garanti er garantisten under en selvskyldnergaranti forpliktet til å betale straks debitor misligholder sin betalingsforpliktelse og uavhengig av om misligholdet skyldes manglende betalingsevne eller manglende betalingsvilje. Det er viktig å merke seg at garantisten i et slik garantiforhold kan gjøre gjeldende de samme innsigelsene til leveransen som debitor i kontraktsforholdet. Dersom garantisten retter innsigelser til kravet vil utbetaling under garantien først kunne kreves etter en eventuell rettslig behandling av innsigelsene. Den vesentlige forskjellen fra en simpel garanti er følgelig at leverandøren i et slikt forhold ikke trenger å gjennomføre noen form for inndrivelse mot debitor før garantien kan gjøres gjeldende.

Påkravsgaranti («on-demand»)

Ved en påkravsgaranti er garantien formulert slik at garantisten er forpliktet til å utbetale garantibeløpet straks leverandøren krever betaling. Til forskjell fra simpel garanti og selvskyldnergaranti må garantisten foreta betaling selv om debitor kan rette innsigelser til kravet og det er normalt ikke noe vilkår for utbetaling at kreditor kan dokumentere misligholdet. Innsigelser til debitors betalingsforpliktelse må eventuelt gjøres gjeldende ved et senere søksmål om tilbakebetaling av hele eller deler av garantibeløpet. Likviditets- og søksmålsrisikoen påhviler følgelig garantisten og av denne grunn ser vi at påkravsgaranti ofte tas i bruk ved grenseoverskridende leveranser. Det kan også forekomme mellomformer mellom de ulike typer av garanti. Hver garanti må derfor vurderes etter sitt innhold. Det er i den sammenheng viktig å merke seg at med mindre annet fremgår av garantien er utgangspunktet etter norsk rett at garantien er en simpel garanti.