Formuesskatt og risiko for nullskatteytere

Eierbeskatning og formuesskatt er mer sentralt i den politiske debatten enn på lenge. Det er nedslående å oppleve at enkelte politikere tilsynelatende ikke har ønske om å debattere basert på fakta, men tyr til populistiske påstander for å fremme egen ideologi. Påstander rundt nullskatteytere er et slikt eksempel.

Formuesskatt på norsk eierskap 

Formuesskatt ilegges på den enkeltes nettoformue. I grunnlaget inngår blant annet aksjer i norske og utenlandske selskap. Disse igjen verdsettes med bakgrunn i de til enhver tid gjeldende verdsettelsesregler av selskapenes eiendeler. Historisk sett har blant annet fast eiendom vært verdsatt relativt lavt. Konsekvensen har vært at gjeldsbyrden på de aktuelle eiendommene har «spist» opp eiendomsverdiene med tanke på formuesskatt. Etter at verdsettelsesgrunnlaget for fast eiendom gradvis har økt, utgjør fast eiendom en betydelig del av formuesverdien på aksjer i små- og mellomstore industribedrifter. Også disse trenger jo «tak over hodet». I tillegg kommer varelager og eiendeler som er nødvendig for å holde virksomheten i gang. Redusert verdsettelsesrabatt og redusert fradrag for gjeld medfører at virkeligheten dreier seg om langt mer enn små endringer i formuesskattesatsen slik enkelte prøver å dreie debatten til. Den som eier det samme driftsbygget i dag som i 2013, ofte med den samme aktiviteten, har bare opplevd å bli «rikere» på papiret og fått en betydelig større formuesskatteregning. 

Uansett hva enkelte hevder i politiske debatter, er det et faktum at den viktigste finansieringskilden for eiernes formuesskatt er selskapet selv. Noen tilhengere av formuesskatt har tatt til orde for at dette dilemmaet kan løses ved å selge eiendeler (aksjer), eller sørge for inntjening i selskapet som også tar høyde for formuesskatten. Slike uttalelser kan kun komme fra aktører som «ikke har hatt skoa på». At formuesskatten skulle være en nødvendig motivasjon for å skape avkastning og ta risiko, fremstår som manglende forståelse av hvordan verdier skapes. Formuesskatt på næringsvirksomhet er og blir en indirekte selskapsskatt for norske, privateide bedrifter. Skatten går dermed på bekostning av fremtidig verdiskapning – herunder arbeidsplasser, lønninger, tilpassing til det grønne skiftet og andre viktige og fremtidsrettede aktiviteter.

Hva så med risikoen for «25 000 nullskatteytere»?

I politiske debatter blir det ofte hevdet at fjerning av formuesskatten «utløser 25 000 nullskatteytere». Det brukes ikke tilsvarende energi på å dokumentere påstanden og flere fagmiljø avviser – med rette – tilnærmingen. Hva legger da de som bruker argumentet i begrepet nullskatteyter? Personer som verken har formue eller inntekt, inngår neppe i regnestykket. Påstanden refererer seg nok i de fleste situasjoner til bedriftseiere som har betydelig formue, men av en eller annen grunn ikke inntekter. Gjør manglende skatt på formue disse til reelle nullskatteytere? Nei, vil vi si. Med unntak av formuesreduksjon gjennom tapping av bankkontoer vil det etter dagens skattesystem være bortimot umulig å få tilført midler på personlig hånd uten gjennom skattepliktige inntekter, herunder utbytte som beskattes med 37,8 %. Riktignok finnes det fortsatt bedriftseiere som har tilgodehavende eller innskutt kapital i selskaper som kan tilbakebetales uten beskatning. Dette er imidlertid i det vesentlige skatteposisjoner som knytter seg til lovlige skattetilpasninger i forbindelse med at det ble innført skatt på utbytte i 2006. Å diskutere dagens skattesystem med bakgrunn i opphevede regler er i beste fall unøyaktig. Dessuten har SSB beregnet at disse skatteposisjonene blir stadig mindre i omfang som følge av at de er tilbakebetalt gjennom de 17 siste årene – blant annet for å betale eiernes formuesskatt (som var forutsatt fjernet som følge av innføring av utbytteskatt). 

Påstanden om nullskatteytere er også unyansert ved at en unngår å nevne at i tillegg til utbytteskatt og formuesskatt inngår også selskapsskatten (22 %) i den samlede eierskatten. Dersom en aksjonær i en periode unnlater å ta ut midler og lever av oppspart kapital, vil inntekten i det underliggende selskapet likefullt beskattes og dermed også redusere de midlene aksjonæren kan råde over. Midlene kan ikke disponeres før de eventuelt tas ut av verdiskapende aktivitet i selskapene – og utbyttebeskattes (37,8 %) hos aksjonæren. Samlet sett er dermed eierbeskatningen, utenom formuesskatten, 51,5 %. Altså over maksimum marginalskatt på lønnsinntekter (47,4%). Den særnorske formuesskatten kommer i tillegg. Nevnte underbygger i klartekst at det ikke er holdepunkt for å inkludere påstander om nullskatteytere i formuesskattedebatten. 

Hva kan vi forvente av debatten fremover? 

Det er dessverre grunn til å tro at populisme og unøyaktige påstander vil prege skattedebatten også fremover. Vi som velgere har dermed en oppgave i å stille krav til dagens politikere om at lettvinthet erstattes med en slik kunnskapsbasert debatt som politisk stabilitet skal være kjent for. 

Innholdet i denne artikkelen er skrevet av:

Ingvild Vartdal

LinkedIn