Respekten for tradisjonelle skatteforlik og valgkamp

Brede skatteforlik har vært selve bærebjelken for det norske skattesystemet. Har regjeringen mistet respekten for denne tradisjonen?

I tiår har brede skatteforlik sikret stabilitet og forutsigbarhet i norsk økonomi. Når partiene på Stortinget har samlet seg om langsiktige skatteplaner, har det skapt tillit både hos næringslivet og folk flest. Denne tradisjonen, og viktige fundamentet virker nå å stå for fall. Polarisering, ideologier og retorikk har medført at skattepolitikken i økende grad nå brukes som en arena for kortsiktig politisk gevinst, fremfor helhetlige løsninger.

Å hevde at nordmenn historisk har hentet store gevinster i form av spart skatt på grunn av den «gamle» exit-skatten vitner om manglende kunnskap om – eller erkjennelse av - de faktiske forholdene. Her er det på sin plass å minne om at utbytte i de fleste tilfeller også skattlegges i bostedslandet. Frem til dagens regjerning startet løpet med økt eierbeskatning, var forskjellene på utbytteskatt mellom Norge og de aller fleste andre land, neppe så stor at det generelt sett verken ga incentiv til å flytte, eller store og langsiktige skatteplanlegginger. Antall personer som flyttet var også jevnt over relativt lav. Hvis posisjonering for skattefri realisasjon hadde vært hovedårsaken for utflytting, er det naturlig å anta at flyttestrømmen over tid hadde vært jevn. Realiteten er nok at en stor andel av de som flyttet tidligere, hadde helt andre incentiver enn skatt. Verdiskapende arbeidsmobilitet og pensjonstilværelse – for å nevne noen.

Regjeringen har gjennom hele sin regjeringsperiode gjennomført skatteøkninger for næringslivet og norske eiere. Endringer som både er bevisst og ønsket – og slik at mantraet har vært (det store) behovet for omfordeling. Resultatet er at det har oppstått en betydelig ubalanse mellom eierbeskatningen i Norge kontra andre land vi normalt sammenligner oss med. Landet som har raget høyt på alle oversikter over stabilitet og balanserte rammevilkår, har nærmest over natten fått status som det motsatte, og mange bedrifter ser på norsk eierskap som selvskading. Dette innebærer selvsagt også at eiernes incentiver endrer seg, og søker de tryggere havner som sikrer selskapet muligheten til langsiktig verdiskapning. I stedet for å ta konsekvensene av skatteendringene på alvor, har altså dagens regjering i stedet valgt en nærmest irrasjonell skjerping av exit skatten. Dette reduserer utvilsomt arbeidsmobiliteten – og dermed verdiskapningen. Ikke bare slik at personer som allerede er skattemessig bosatt i Norge opplever Norge som et fengsel, men også slik at utlendinger vil unngå Norge både som tilflytningsland og et land det er gunstig å etablere ny virksomhet i. Dette rammer blant annet teknologibedrifter som svært ofte har behov for global kompetanse for å lykkes.

De omfattende endringene i Støre-regjeringen som kom i begynnelsen av februar, fikk mange til å håpe at det skulle komme positive signaler om eierbeskatningen. Dette var nok en lite realistisk «drøm». Allerede i 2005 unnlot nemlig den nytiltrådte Stoltenberg-regjeringen å ikke tiltre den ønskede skattevekslingen mellom utbytte og formuesskatt. Som kjent ble det innført skatt på utbytte, mens formuesskatten forble uendret og fortsatt består. Etter tre-fire uker ved roret som ny finansminister, bekreftet Stoltenberg også at gjeldende eierskatter «stod støtt». Overraskelsen var dermed stor da Stoltenberg i forrige uke lanserte ønsket om å opprette en tverrpolitisk skattekommisjon (altså ikke et faglig utvalg) med mandat å utrede grunnlaget for et bredt skatteforlik. Gitt den den nærmest historiske avstanden mellom regjeringen (og dens støtteparti) og opposisjonens skattepolitikk – samt nærheten til høstens stortingsvalg - fremstår dette som nok et impulsivt og dermed skuffende utspill fra sittende regjering.

Brede skatteforlik er utvilsomt en viktig del av grunnlaget for stabilitet og forutsigbarhet. Gitt de omstillinger som norske bedrifter står overfor knyttet til teknologi, bærekraft – og ikke minst den endrede geopolitiske situasjonen, er langsiktighet og fokus på verdiskapning viktigere enn noen gang. Et skatteforlik må imidlertid bygge på de riktige forutsetningene, der det ikke er tvil om politikernes intensjoner. Landet har ikke råd til impulshandlinger, manglende utredninger og populistiske ideologier i møtet med den økende urolighet som nå ligger foran oss. Altså - skattepolitikken kan ikke være et verktøy for å vinne stemmer, fremfor å sikre den langsiktige stabiliteten som tradisjonelt har vært kjennetegnet for norske forhandlinger.